Såre fornøyd går vi av banen og det er fire timer til kampen mot Iran. Som pappa og hønemor kommer nå mitt kjipeste øyeblikk, gutta stikker penger i baklomma og forsvinner. Ingen mobil og kun en formaning om oppmøte klokken 20.00 på bane E6. Masse mennesker, boder, speakere og tivoli.

Jeg har for «første» gang virkelig null kontroll, de er borte og roen finner jeg når det slår meg hva jeg gjorde av ugagn når jeg var 11 år. Disse er engler i forhold og de møtte på banen til avtalt tid. Jeg traff guttene sporadisk og de storkoste seg med tivoli, hamburger og Isac Elliot konsert. Deilig å høre at gutta er ekte østkantfolk fordi en av gutta uttalte at konserten var ok men makan til syngende rosablogger hadde han aldri sett før. Jeg lo så jeg grein! Det er håp for gutta!

Iran er neste kamp og vel ærlighet varer lengst, det ble en kamp vi helst vil glemme. Vi begynte å ane uro når laget hadde egen fotograf og 2-3 trenere som svirret rundt laget. Vi gjetter på at laget var håndplukket for de var fryktelig gode. Etter kun kort tid mistet vi litt motet og en kunne se at vi ga litt opp. Sluttresultatet ble pene 20-0 til Iran og hadde gutta hatt spader tror jeg de hadde gravd seg ned. Men skryt til gutta, de er stolte og gjennomførte selvfølgelig fairplay på en eksemplarisk måte.

Nå er det kveld og 2004-1 setter snuten hjem etter en flott og opplevelsesrik dag på Ekeberg! Vi er i ilden igjen på onsdag og fredag, vi satser på å vinne rubbel og bit!!